Min første Bolton-kamp

Da har jeg endelig sett min første Bolton-kamp live.

Jeg ser alle kamper på Bolton-appen selv om det av og til betyr at jeg som bor i Japan må stå opp kl 04:00 på en arbeidsdag på grunn av tidsforskjellen. Men jeg hadde aldri vært i Bolton og sett laget spille «på ordentlig» før. Det er jo litt rart (og litt flaut må jeg innrømme) ettersom jeg har vært Bolton-fan i nesten 30 år. Men nå har det altså skjedd. Drømmen har gått i oppfyllelse.

Vel, ikke helt. Drømmen var jo å se Bolton vinne. Det skjedde ikke. Det ble et bittert og svært ufortjent 0-1-tap mot Mansfield. Jeg skal ikke nekte på at det la en demper på den ellers så utrolige opplevelsen. Bolton hadde ikke tapt hjemme på 17 kamper, så jeg og kona (som også er BWSCN-medlem) fleipa med de lokale tilskuerne på tribunen og sa at hvis vi taper i dag så kan dere skylde på oss. De lo nervøst og ønska oss en god kamp.

Jeg antar at de fleste som leser dette så kampen, så jeg skal ikke kjede dere med detaljene. Men det var ganske utrolig hvor ufortjent tapet var. Vi hadde flere enorme sjanser, mens Mansfield egentlig ikke hadde noen sjanser i det hele tatt. Målet kom fra et rotete hjørnespark.

En ting som slo meg under kampen var hvor pessimistiske Bolton-supporterne var. Veldig trivelige, men også veldig pessimistiske. I alle fall de vi møtte. Det har jeg jo opplevd i diverse kommentarfelt før (spesielt under Ian Evatt), men nå fikk jeg sett det på ekte. Vi har et kravstort publikum. Da Mansfield omsider fikk sin første corner, sa mine sidemenn på tribunen at nå kom Mansfield definitivt til å score. Dette hadde de sett før. Full Bolton-dominans som ender i et motstandermål. De ble så kyniske at de til og med begynte å småkrangle om hvilken Mansfield-spiller som kom til å score. På meg virka det i overkant negativt.

Men de fikk jo rett. Ballen føyk inn i mål uten at jeg helt så hva som skjedde. Plutselig sto det 1-0 til Mansfield. Det var jo ikke dette som skulle skje. Men det gjorde det. Min sidemann sa uanfektet, «told you so».

Bolton hadde noen store sjanser etter det, men klarte ikke å få hull på byllen. Etter kampen takka vi for oss og lovte å komme tilbake neste år selv om det kan tyde på at vi bringer ulykke. Da utbrøt en av de lokale: «let me ask you a favour. Please don’t come back». Han sa det selvfølgelig på fleip, men kanskje ikke 100 prosent.

Det ble tap, men det var en fantastisk opplevelse likevel. Stadion er fantastisk og folkene veldig trivelige (om noe pessimistiske). Det som skuffa meg litt var den relativt tamme atmosfæren på tribunen, men det tilskriver jeg en mangel på mål, sjokkscoring imot, og en sen kamp på en ukedag. I dag har vi utforska Bolton og tatt en bråte øl på lokalskatten Ye Olde Man & Scythe. Det er en av Storbritannias eldste puber og var definitivt en av mine favorittopplevelser fra reisa.

Vi har sjekka inn på Bolton Stadion Hotel så denne rapporten skrives direkte fra Toughsheet Community Stadium. Vi skal prøve å gjøre romjulstur til Bolton til en regelmessig begivenhet, så om noen vil slenge seg på neste år, så si fra.

Ellers ønsker vi alle Bolton-supportere et riktig godt nytt år!