Om BWFC
Da fotballen kom til Lancashire
Historien om Bolton Wanderers starter helt tilbake på begynnelsen av 1800-tallet. Fotball var på ingen måte noen utbredt idrett og i Lancashire i England var det langt mellom fotballbanene. Men takket være en mann ved navn James Kay og hans etterkommere skulle det snart bli en endring på dette. Kay kjøpte seg land i nærheten av Turton Tower som ligger i utkanten av dagens Bolton. Der drev han med jordbruk og fikk etter hvert en større familie. To av hans barnebarn måtte med tiden utdannes, og de ble dermed sendt til den velkjente Harrowskolen utenfor London. Der lærte guttene seg å spille fotball, et flott spill de ønsket å utvikle videre hjemme i Turton. Etter hjemkomsten fikk de hjelp av skolesjefen i byen og dannet et lag på stedet. Turton FC så dagens lys i 1871 og to år senere ble det utgitt en bok som viser at laget spilte fotball etter Harrow-modellen. Året etter gikk klubben imidlertid over til London-modellen (Rules of the London Association) sammen med en rekke andre klubber. Boltondraktene vi kjenner i dag stammer faktisk helt fra denne tiden. Boka forteller nemlig at klubben spilte i blå shortser, hvite skjorter og hvite strømper.
Bolton Wanderers skal klubben hete
Fotballinteressen rundt laget fra Turton spredte seg raskt over hele Lancashire og Thomas Ogden, lederen for Christ Church School i Bolton, lot seg imponere. Han ønsket å samle spillerne i sin menighet og i juli 1874 ble Christ Church FC en realitet. Den nye klubben fikk også egen hjemmebane i form av menighetens Park Recreation Ground. Alt var såre vel i starten, men snart begynte ting å skjære seg. Sognepresten i menigheten forlangte å holde alle møter i Christ Church School under hans tilstedeværelse og klubblederne begynte etter hvert å gå lei. De bestemte seg derfor for å møtes på Gladstone Hotel nær klubbens nye hjemmebane på Pikes Lane Grund, og 28. august 1877 ble det enstemmig vedtatt at siste møte var holdt på Christ Church School og at klubbens nye navn skulle bli Bolton Wanderers. 11 år senere var klubben en av 12 klubber som stiftet Football League. 7 av disse klubbene har aldri vunnet toppserien, Bolton inkludert, men the Trotters har allikvel markert seg gjennom historien.
Gullalderen på 20-tallet
I 1892 oppnådde Bolton sin beste plassering i toppserien noen sinne med en tredjeplass. Vel 30 år senere ble rekorden tangert to ganger – i 1921 og 1925 – i det som siden har blitt kalt Boltons gullalder. Klubben leverte solide resultater over tid i serien og markerte seg også sterkt i cupen. Allerede i 1894 spilte Bolton cupfinale, men det endte med tap. Laget led samme skjebne i 1904, men fikk en ny sjanse i 1923. I Wembleys aller første cupfinale – «White Horse Final» – foran et estimert rekordoppmøte på 200.000 møttes Bolton og West Ham. The Trotters vant 2-0 og kunne til slutt heve pokalen og feire det som ble den første av tre FA Cuptitler på intet mindre enn 6 år! Bolton spilte seg nemlig til cupfinale både i 1926 og 1929 hvor henholdsvis Manchester City og Portsmouth ble slått.
Nedgangstider
Etter triumfene på 20-tallet ble 30 og 40-åra tøffe for Wanderers. Klubben rykket ned i andredivisjon og måtte vente til 1953 før klubben igjen opplevde større suksess. For sjette gang spilte Bolton seg til en FA Cupfinale, og motstander denne gang var Blackpool. I den legendariske «Matthewsfinalen» tapte våre menn 3-4 mot et sterkt Blackpool-lag. Fem år senere var det imidlertid duket for ny cupfinale – en finale vi kanskje skulle vært foruten. Bolton ble nemlig tidenes mest forhatte cupfinalevinnere etter å ha slått Manchester United kort tid etter at 8 Unitedspillere omkom i den tragiske flyulykken i München. Legenden Nat Lofthouse scoret Boltons to mål i det som er klubbens hittil siste FA Cupfinale.
Samling på bånn
I 1964 rykket Bolton ned fra toppserien og startet på en berg-og-dalbanetur som blant annet skulle føre dem helt ned i fjerdedivisjon. I 1971 rykket Trotters ned til tredjedivisjon, men i 1977/78 sesongen var Bolton igjen tilbake i toppserien. Oppholdet ble imidlertid kort og årene som fulgte ble en eneste stor nedtur. I 1987 var klubben på absolutt bunnivå da nedrykket til fjerdedivisjon var et faktum. Herfra kunne det bare gå oppover, noe det også gjorde. Opprykket til tredjedivisjon ble klart på første forsøk og siden opparbeidet klubben seg etter hvert et hyggelig rykte i cupen. Flere toppklubber, deriblant Arsenal, måtte se seg slått, og Bolton var sakte, men sikkert på vei oppover i divisjonene igjen.
Ny opptur
Bruce Rioch og Colin Todd hadde ansvaret for klubben på begynnelsen av 90-tallet og de to trenerne utrettet mirakler med Wanderers. På tre år lyktes de å ta klubben fra en håpløs tilværelse i tredjedivisjon til Premier League-debut i 1995. 1994/95-sesongen er en av klubbens beste gjennom tidene da Trotters både nådde play-off finale og ligacupfinale samme år. Liverpool ble for sterke i ligacupfinalen, men opprykket ble spikret etter 4-3 over Reading i en dramatisk finale. 15 år etter siste toppseriekamp var det duket for mer toppfotball i Bolton, men suksessen hadde gjort hovedtrener Rioch ettertraktet og han forsvant til Arsenal da opprykket var klart. Roy McFarland fikk oppdraget med å holde Bolton i Premier League, men måtte gi tapt og mistet også jobben da oppholdet i toppserien ble kortest mulig. Colin Todd ble så vist tillit som hovedtrener og i 1997 bragte han ny heder til Bolton da klubben vant førstedivisjon på imponerende vis. Wanderers sørget for scoringsrekord med 100 mål og vant ligaen klart med 98 poeng, hele 18 poeng foran Barnsley på andreplass!
Ny stadion og nytt nedrykk
Bolton spilte sine første 14 år på Pikes Lane, men fra 1895 og hele 102 år fremover spilte Trotters på ærverdige Burnden Park. Det var derfor vemodig da klubben i 1997 forlot sitt gamle tilholdssted til fordel for den splitter nye Reebok Stadium. 1. september 1997 ble det praktfulle stadionanlegget innviet med oppgjøret mellom Bolton og Everton, to lag som begge skulle få en tøff sesong i Premier League. Åpningskampen på Reebok endte 0-0, til tross for at Bolton hadde ballen over streken. Dommeren så det dessverre ikke og når sesongen vel var over skulle man gjerne sett at mannen i sort hadde godkjent det målet. Bolton havnet nemlig á poeng med Everton på tabellen, men med dårligere målforskjell enn Liverpool-laget måtte Wanderers nok en gang ta steget ned fra toppdivisjonen. Året etter var det igjen duket for opprykk, men Bolton snublet i siste hinder mot Watford i play-off finalen. Snart måtte også Colin Todd ta sin hatt og gå, men inn kom en ny frelser…
Sam Allardyce og mer opptur
1999/2000 sesongen var Bolton igjen i toppen av førstedivisjon, men nok en gang snublet Trotters i siste hinder. Godt hjulpet av dommer Barry Knight(mare), som delte ut ni gule og to røde kort til Bolton i andre kvalikkamp, vant Ipswich 7-5 sammenlagt og tok steget opp i Premier League. Dermed måtte Boltonfansen vente enda et år før klubben kunne få det etterlengtede gjensynet med engelsk toppfotball. Våren 2001 spikret Bolton på nytt Premier Leaguekontrakt da de slo Preston i play-off finalen. Siden den gang har det (nesten) bare gått oppover med våre helter fra Lancashire. Mot alle odds berget laget plassen i 2001/02-sesongen etter en 16. plass i serien. Året etter ble det hele avgjort i siste serierunde. Bolton slåss med West Ham om den siste plassen på trygg grunn og avgjorde til egen fordel ved å slå Middlesbrough 2-1 på hjemmebane. Bolton hadde endelig klart å spille seg til to sammenhengende sesonger i Premier League.
2004 – fortsetter oppturen?
2003/04 sesongen ble Boltons beste på mange år, kanskje gjennom tidene. 8. plass i serien og finaleplass i ligacupen er bare litt av beholdningen i en sesong som for alvor satte Bolton på fotballkartet, både i England og resten av verden. Ledelsen i Bolton har innsett at det blir vanskelig å konkurrere med toppklubbene på dyre spilleroverganger, men har bevisst valgt å satse på Bosmanspillere og heller lønne dem godt. Spillere som har har stagnert og slitt litt i sine klubber i Europa har kommet til Reebok og glitret til på ny. Sam Allardyce’s evne til å tiltrekke seg spillere med uutnyttet potensiale er enorm, og suksessen er et faktum. Det lykkes kanskje ikke hver gang, men hva gjør vel det når spillere som Youri Djorkaeff og JayJay Okocha briljerer såpass som de har gjort? Når vi i tillegg ser at også de lokale talentene slipper til og lykkes, ja da er det ingen grunn til ikke å se lyst på fremtiden for en av verdens eldste fotballklubber.
2004/05
På mange måter Boltons beste sesong noen sinne. Sesongen startet på beste vis med 4-1 hjemme mot Charlton, etter at Jay Jay Okocha og Henrik Pedersen hadde sørget for målene. Bolton kjempet lenge på øvre halvdel, men falt ned til 13.plass like før jul etter å ha tapt åtte av de siste ni kampene. Men Bolton slo tilbake. 1.nyttårsdag sørget El Hadji Diouf for 1-1 hjemme mot West Bromwich, og deretter vant laget åtte av de neste ni kampene. Plutselig var Bolton involvert i kampen om en plass i Europa, i beste fall Champions League. Sam Allardyce styrte til slutt Bolton til en glimrende 6.plass i serien, den beste plasseringen i klubbens historie. Dette ga også kvalifisering til UEFA-cupen for første gang. Dessverre la Fernando Hierro opp etter bare en sesong i Bolton – en av de aller beste vi noensinne har sett i Bolton-drakt.
2005/06
Sesongen startet med Boltons første møte med UEFA-cupen. Bulgarske Lokomotiv Plovdiv var motstander, og ble slått 2-1 både hjemme og borte. Diouf, Jared Borgetti, Kevin Nolan og et selvmål sørget for avansement til gruppespillet. Laget gikk ubeseiret gjennom gruppespillet, men ble utslått 1-2 sammenlagt i 16-delsfinalen av franske Marseilles. Stelios Giannakopoulos sendte Bolton i ledelsen etter at lagene hadde spilt 0-0 på Reebok, men Franck Ribery utlignet, og Tal Ben Haims selvmål ga franskmennene seieren. I serien gikk det heller ikke så verst, og laget endte til slutt på en ny fin 8.plass. Dette var også sesongen vi fikk se den glimrende japaneren Hidetoshi Nakata, men midtbaneeleganten valgte å legge opp fremfor å forlenge oppholdet. Dette var også den siste sesongen vi fikk se den fantastiske Jay Jay Okocha, spilleren som skal ha mye av æren for lagets store fremgang.
2006/07
Sesongen ble en ny opptur. Allardyce hadde på mesterlig vis signert toppspissen Nicolas Anelka for £8 millioner, og spissens 11 scoringer hjalp Bolton til en god 7.plass på tabellen. Allardyce gjorde stort sett alt riktig med Bolton og seilte opp som aktuell kandidat til å ta over det engelske landslaget. Men han følte likevel ikke at han fikk de midlene han mente han var lovet av chairman Phil Gartside til å styrke laget for å ta steget opp blant de fire beste. Derfor trakk han seg som manager to kamper før sesongslutt, da Bolton allerede var sikret kvalifisering til neste sesongs UEFA-cup. En æra var over. Mannen som hadde ført lille Bolton fra bunnen av 1.divisjon til stabil plass på øverste halvdel av Premier League og Europacup-spill i løpet av ni fantastiske sesonger, trolig de beste i klubbens historie, var tapt for klubben. I sine fire siste sesonger var det bare Chelsea, Manchester United, Liverpool og Arsenal som hadde bedre resultater. Likevel ble Bolton grunnet Big-Sams spillestil kåret til Englands syvende mest forhatte klubb. Sammy Lee, Allardyces assistent, overtok jobben og lovet at Bolton skulle adoptere ”the beautyful game”, som han var med å spille i sine glansdager i Liverpool. Lee ville derimot ikke ha med seg supporterklubbens president, danske Henrik Pedersen videre. Han dro videre til Phil Browns Hull City.
2007/08
Endelig fikk vi se en nordmann i Bolton-drakta. Daniel Braaten ble hentet inn fra Rosenborg av Sammy Lee. Men det ble tidlig klart at Sammy Lee ville få det tungt i sin første sesong som Bolton-manager, og det fikk også Braaten. Allerede i første kamp sto nemlig Big-Sam Allardyce på andre banehalvdel med sitt nye lag Newcastle. 1-3 hjemme på Reebok i serieåpningen var tungt å svelge. To nye tap fulgte, før sesongens første seier kom hjemme mot Reading. Men etter ni seriekamper på rad uten seier var det nok, både for Lee og ledelsen. Partene skilte lag etter felles enighet. Men Lee’s tid i Bolton var ikke bare negativ. Han førte laget gjennom UEFA-kvaliken mot makedonske Rabotnicki Kometal, samt to uavgjorte gruppespillskamper hjemme mot portugisiske Braga og borte mot selveste Bayern München. Han klarte også mesterstykket å få ettertraktede Nicolas Anelka til å undertegne en ny kontrakt som hevet klausulen for salg fra £9 millioner til £15 millioner.
Jakten på en ny manager endte med tidligere West Bromwich-manager Gary Megson. Fansen ønsket seg et større navn og demonstrerte åpenlyst mot avgjørelsen. Megson svarte med å slå Manchester United hjemme på Reebok i første kamp, og var dermed sikret arbeidsro en stund. Han førte laget opp fra desidert tabellbunn og til seier over Atletico Madrid i 16-delsfinalen av UEFA-cupen, men etter tre strake serietap i februar valgte han å nedprioritere returkampen av UEFA-cupens åttendelsfinale mot portugisiske Sporting Lisboa, for å spare A-lagsspillerne til den kommende kampen mot nedrykksrival Wigan. Etter 1-1 på Reebok, og gode avansementsmuligheter, sendte Megson utpå 11 reservespillere i Lisboa. Det endte med 0-1 tap både mot Sporting og Wigan, og at Megson mistet den skjøre støtten fansen hadde blitt enige om å gi ham for å hjelpe laget til å unngå nedrykk. Det hjalp heller ikke at toppscorer Anelka ble solgt uten at det ble hentet inn noen erstatter. Etter ett poeng på de neste fire kampene hadde Bolton plutselig blitt avhengig av at Birmingham ikke måtte vinne noen av sine fem siste kamper for at det ikke skulle bli nedrykk. Mirakuløst nok raknet Birmingham fullstendig, samtidig som Bolton vant tre og spilte to uavgjort, og dermed sikret Megson plassen, ett poeng foran Reading som fulgte Birmingham og Derby ned. Dessverre var denne sesongen den siste vi fikk se greske Stelios og den karismatiske baskeren Ivan Campo i Bolton-drakt. Ingen av dem fikk fornyet kontrakt og Campo tok et følelsesladet farvel med Bolton-supporterne via et brev som ble publisert i riksmedia.
2008/09
Foran denne sesongen fikk Megson endelig napp i jakten på en erstatter for Anelka. Svenske Johan Elmander ble hentet inn fra franske Toulouse, mens Daniel Braaten og rekordsummen £8.2 millioner dro motsatt vei. Men Elmander slet med å finne veien til mål, og endte med bare fire fulltreffere i sin første sesong. Kevin Davies og Matt Taylor hjalp derimot til med henholdsvis 12 og 10 scoringer. Alt i alt ble det en mellomsesong for Bolton, som tok steget bort fra nedrykksstriden og endte på en godkjent 13.plass. Midtstopper Gary Cahill storspilte også, og ble belønnet med plass i den engelske landslagstroppen. I januar tok Bolton farvel med kaptein Kevin Nolan, som ble solgt til Newcastle etter ti års tro tjeneste for klubben.
2009/10
I løpet av sommeren signerte manager Gary Megson Sean Davis på fri transfer fra Portsmouth og Zat Knight for £4 millioner fra Aston Villa, mens Paul Robinson kom på lån fra West Bromwich. Dette var ikke overgangene supporterne hadde ventet på. Sør-koreaneren Lee Chung-Yong fra FC Seoul for bare £2.2 millioner, og goalgetteren Ivan Klasnic på lån fra franske Nantes, var heller ingen garantister for suksess, selv om begge skulle vise seg å bli det.
Sesongen startet tungt. Kun fire seiere på de 18 første kampene gjorde forholdet mellom Megson og supporterne stadig verre, og etter hvert begynte det å dukke opp ”Megson out!”-skilter på kampene. November ble en tøff måned der Bolton tapte fem av seks kamper. I desember skulle de fire andre nedrykkskandidatene møtes, men Bolton klarte bare en seier og tre uavgjorte. På denne tiden var misnøyen med Megson blitt massiv, og etter hjemmekampen mot Hull 29. desember toppet det seg. Bolton ga fra seg en tomålsledelse etter at Megson tok av målscorer Klasnic for å legge seg bakpå og trygge ledelsen. Denne taktiske ”blunderen” gjorde at supporterne sto igjen lenge etter kampen mens de sang ”There’s only one Ivan Klasnic”, for å markere hvor feil de mente Megson disponerte laget. Dagen etter ble Megson fratatt ansvaret for laget og satt på såkalt ”garden leave”, en slags velferdspermisjon som skulle vare ut kontraktstiden hans halvannet år frem i tid.
Inn kom den gamle publikumsfavoritten Owen Coyle, som hadde trent naborivalen Burnley opp i Premier League etter en suksesskarriere i Skottland. Coyle spilte under Bruce Rioch da Bolton rykket opp gjennom ligasystemet helt til Premier League-plassen var sikret i 1995. Coyles fotballfilosofi var svært lik Riochs, med kreativt angrepsspill som hovedingrediens. Coyle var også kjent som en motivator som var dyktig til å få det beste ut av spillerne sine. Etter en tøff start begynte det så smått å lysne da gamleklubben Burnley ble slått i slutten av januar. Samtidig viste Coyle sine egenskaper da han landet Arsenal-talentet Jack Wilshere på lån ut sesongen, og hentet inn det ubeskrevne bladet Stuart Holden fra USA på korttidskontrakt. Da sesongen var over hadde Coyle styrt Bolton-skuta ni poeng klar av nedrykk, og gitt Reebok-publikummet en smak av hva som var i vente.
2010/11
Sommerens signeringer ble ikke de mest spennende. Martin Petrov kom gratis fra Manchester City, Robbie Blake det samme fra Burnley. Ungguttene Marcos Alonso og Rodrigo fra Real Madrid var unge og uerfarene. Helt på tampen kom også Ivan Klasnic tilbake, denne gang permanent og gratis, etter at Nantes ikke klarte å betale lønna hans. Sommeren hadde også vist at Coyle så ut til å ha fått fart på Johan Elmanders Bolton-karriere, samtidig som Stuart Holden hadde imponert etter at han fikk forlenget kontrakt. Og da sesongen startet slo ”Coyle-effekten” til for fullt. Bolton kjempet i toppen, spilte drømmefotball, og hadde spillere i storform. I november var Elmander toppscorer i serien og ble kåret til månedens spiller i Premier League. Coyle ble samtidig kåret til månedens manager. Til jul lå Bolton på tredjeplass på tabellen. I 2011 gjorde skader at det ble tyngre resultatmessig. Verst ble det da Stuart Holden, som hadde vært en av Premier Leagues beste spillere så langt, ble brutalt nedslaktet av Manchester Uniteds Jonny Evans på Old Trafford. Uten Holden forsvant ”Coyle-effekten”, og slutten av sesongen ble mildt sagt tragisk, da laget ble knust 5-0 av Stoke i FA-cupens semifinale på Wembley, og tapte seriens fem siste kamper. 14.plass var en gedigen nedtur etter den flotte starten laget hadde på sesongen. Lyspunktet i 2011 ble Coyles lån av Chelsea-talentet Daniel Sturridge. Spissen tok over da Elmander mistet målteften, og scoret hele åtte mål på sine 12 kamper for Bolton.
Nøkkeltall og korte fakta
Stiftet: 1874
Tidligere navn:
1874-1877 Christ Church FC
1877- Bolton Wanderers FC
Kallenavn: ‘The Trotters’
Hjemmearena:
1874-1881 Park Recreation Ground
1881-1895 Pikes Lane Ground
1895-1997 Burnden Park
1997-2023 Reebok Stadium, så Macron, så University of Bolton Stadium
2023- Toughsheet Community Stadium
Toughsheet Community Stadium
Tilskuerkapasitet: 27,879
Første kamp: Bolton – Everton 0 – 0, 1. september 2001, Premier League
Managere
2020 – Ian Ewatt
2019 – 2020 Keith Hill
2016 – 2019 Phil Parkinson
2016 – Jimmy Phillips
2014 – 2016 Neil Lennon
2012 – 2014 Dougie Freedman
2010 – 2012 Owen Coyle
2007 – 2009 Gary Megson
2007 – 2007 Sammy Lee
1999 – 2007 Sam Allardyce
1996 – 1999 Colin Todd
1995 – 1996 Roy McFarland
1992 – 1995 Bruce Rioch
1985 – 1992 Phil Neal
1985 – Charlie Wright
1982 – 1985 John McGoven
1981 – 1982 Goerge Mulhall
1980 – 1981 Stan Anderson
1974 – 1980 Ian Greeves
1971 – 1974 Jimmy Armfield
1971 – Nat Lofthouse
1971 – Jimmy Meadows
1970 – Jimmy McIlroy
1968 – 1970 Nat Lofthouse
1951 – 1968 Bill Ridding
1944 – 1950 Walter Rowley
1919 – 1944 Charles Foweraker
1915 – 1919 Tom Mather
1910 – 1915 Will Settle
1898 – 1910 John Somerville
1896 – 1898 Frank Brettell
1895 – 1896 Harry Downs
1887 – 1895 J J Bentley
1887 – Fitzroy Norris
1886 – 1887 W G Struthers
1885 – 1886 J J Bentley
1874 – 1885 Tom Rawthorne
Rekorder gjennom alle tider
Flest tilskuere: 69.912 på Burnden Park mot Manchester City 18. februar 1933 i FA Cupens 5. runde
Største serieseier: 8 – 0 mot Barnsley 6. oktober 1934 i 2. divisjon
Største cupseier: 13 – 0: mot Sheffield United 1. februar 1890 i FA Cupens 2. runde
Største cuptap: 1 – 9 mot Preston North End 10. desember 1887 i FA Cupens 2. runde
Flest landskamper: Nat Lofthouse med 33 for England
Flest kamper: Eddie Hopkinson med 519 i perioden 1956-70
Flest seriemål: Nat Lofthouse med 255 i perioden 1946-61
Flest mål i en sesong: Joe Smith med 38 i 1920-21 4. dvisjon
Største salg: £15,000,000 for Nicolas Anelka til Chelsea 11. Januar 2007
Dyreste kjøp: £8,200,000 for Johan Elmander fra Toulouse sommeren 2008
Meritter
Serievinner: 1. divisjon: 1996/97, 2. divisjon: 1908/09, 1977/78; 3. divisjon: 1972/73; 1. division play-off vinner 1994/95, 2000/01
FA Cup vinner 1923, 1926, 1929, 1958
Tapende finalist i FA cupen: 1894, 1904, 1953
Tapende finalist i ligacupen 1995, 2003
Sherpa Van Trophy vinner 1989
Asia Trophy vinner 2005
Papa Johns Trophy vinner 2023.
NB! Hvis det mot formodning skulle være ting som ikke stemmer i denne artikkelen er artikkelforfatteren takknemlig for å motta tips per e-post!